Hummerfiske på gardene Nordtun, Mehus og Sønstabø
Hummerfiske har vært vanlig i distriktet i flere hundre år. Det er kjent fra skriftlige kilder at det allerede på 1700-tallet ble fisket mye etter hummer i vårt område og at det sannsynligvis ble fisket etter hummer før den tid også.
I eldre tid ble teiner ikke benyttet, snarere lange klypetenger for å fange hummeren. Denne redskapen kunne lett skade hummeren. Etterhvert ble så teinene utviklet. Det er en kjent sak at hvert distrikt langs kysten har utviklet sin teinetype. I tillegg har alle som laget teiner utviklet spesielle maler slik at teinene lett kan skilles fra hverandre ut fra hvem som har laget dem. I vårt distrikt er teinetypen en slags tønne, sannsynligvis utviklet av bøkkere eller tønnemakere som var et vanlig håndverk på grunn av alle sildesalteriene som lå tett på vestsiden av Bømlo. Videre har tilgang på materiale sannsynlig påvirket utforminga av teinene. “Krunene” i begge ender av teina var tilvirket av einer som var i floraen vår, mens spilene i teina helst var av gran.
Det spekuleres om spilene hadde sin opprinnelse av rakplank etter tømmerlaster fra Murmansk. Hele dekkslaster med tømmer bestemt for gruvene i England ble skylt overbord fra skip i denne trafikken. Vestlandsværet vintersdag har resultert i mange velfylte naust fra denne trafikken opp gjennom tidene, noe som innbyggerne i området kan bekrefte. I området eksisterer fremdeles hus hvor deler er bygd av rakplank eller plank fra forliste båter.
Hver fisker hadde mange teiner, gjerne et sted mellom 70 og 130. Teinene hadde kokustau med strev og duvl, hver fisker hadde sine bokstaver skåret inn i duvlet i tillegg til spesiell fargekode. Kokustauet var gjerne 15 favner som ble regnet som maks fangstdyp for hummer.
I gammel tid ble hummeren kjøpt opp av handelsmenn som kom fra Holland og England i seilskuter. Nærmeste sted for hummeroppkjøp var Tussavikjo på Nese. Det mest berømte stedet på vestsiden av Bømlo er selvfølgelig Hummerparken på Espevær som er restaurert og vel verd å se. Ved Sønstabø finnes en liten avstengt vik som fra gammelt av heter Humrabrunnen. Dette indikerer at det engang var satt ut hummer her. Det er dessverre ingen nålevende som kan bekrefte dette.
Hummerfisket i vårt område var antagelig på topp på 1930-tallet, det fortelles bla. at Mikal Sønstabø leverte 900 hummer høsten 1936 med samlet vekt på 300 kg. Inntektene til familiene i den tiden kom fra jordbruk (mest naturalia), vintersildefisket og hummerfisket. Det som ofte var tilfellet, var at varer ble kjøpt på krita fra den lokale kjøpmannen. Dette kunne gjøres fordi hummerfisket ble regnet som sikker inntekt. Bakdelen var at kjøpmannen dermed hadde rett til å kjøpe hummeren og kunne dermed la være å betale fiskeren høyeste pris ved videresalg. Det er mange lokale historier rundt dette temaet.
Det var vanlig å få en hummer i snitt per teine det første målet. Siden avtok dette utover høsten. Sesongen varte fra 16. oktober til 30.mai. I desember tok de fleste teinene på land og startet fisket igjen i april. Hummeren ble bundet på klørne, mest brukt var gummistrikk fra sykkelslanger eller tynn messingtråd. Hummeren ble gjerne oppbevart i kister flytende i overflaten ved naustet til oppkjøper kom i området med brønnbåter. Hummeren var for dyr mat for vestlendingen, all hummer som tilfredsstilte minstemålet ble solgt.
Som agn i teinene ble mort/småsei mye brukt. Denne ble fisket med glip, som er en stor jernring med not spent over. Knust (grå)krabbe ble brukt som agn midt i sirkelen og når det var tilstrekkelig med fisk innenfor ringen, ble denne fort trukket over vann med fisken inni. Fisken ble så lagt i naustet til den var passe illeluktende og ble så brukt som agn. Hummeren liker nemlig best halvråtten fisk.
Hummerfisket var en såpass viktig inntektskilde at ingen våget å utsette seg for andres vrede med å se i deres teiner, sette teiner foran andres naust eller unnlate å varsle hvis teiner ble tatt av strøm/uvær og funnet igjen av andre. I tillegg var det en uskreven lov om at fiskere som hørte til på Meling eller Hiskjo ikke satte teiner på Sønstabølandet.
Høststormene gjorde hummerfisket direkte farlig. Teinene måtte berges uansett vær og mange fiskere omkom når teinene skulle reddes for enhver pris. Kvinnene deltok ikke i dette fisket, det var helt og holdent en mannlig greie. Styrke, snarrådighet, dristighet, kjennskap til båter, bunnforhold, værforhold, hvor hummeren var etc. var egenskaper som var viktige for dette fisket. Båtene som ble brukt var stort sett færinger av oselvertype. De fleste færingene i området ble bygget i Tysnes. Motorbåter ble sjelden brukt, kanskje pga. drivstoffutgiftene men også fordi teinefisket krevde manøvrering som vanskelig kunne oppnås med motoriserte båter.
Hummerfisket pågår fremdeles. Nå er det for det meste pensjonister som fisker hummer for salg. Teinene er delvis forandret. Einerkalvene i den gamle teinetypen er byttet ut med notkalv/plastkalv. I tillegg har det dukket opp kuleformede teiner, bestående av stålspiler overtrukket med not. Noen sammenleggbare teiner blir også brukt. Den økonomiske betydningen av hummerfisket er nærmest helt borte. I dag foregår fisket fra motoriserte båter og hummeren fiskes bare ved de ytterste holmene i skjærgarden, mens fisket tidligere skjedde overalt og helt inne i de innerste vikene. I total mengde blir det anslått at i de siste 10 år er det fisket under 5% av oppfisket kvantum i f.eks. 1930 årene. Hummerbestanden er altså kraftig redusert i forhold til tidligere tider. Hva årsaken til dette er, har ingen påvist med sikkerhet. Mange teorier er fremsatt uten at noe er dokumentert gjennom forskning. I tidligere tider var minstemålet for salgbar hummer satt til 21 cm, dette er nå øket til 25 cm for å se om dette kan ha effekt på bestanden.
Magnus Sønstabø, 2001
